Tirpitz historie.

Bjørn, husker du krigsgrav diskusjonen fra det gamle forumet, der det ble diskutert vedrørende temaet "massegrav / fellesgrav " av døde mannskaper på Tirpitz ? Her er en historie sakset fra "Nordlys", og er skrevet i forbindelse med at Tromsø Kommune nå planlegger å bygge en skole på den første krigskirkegården på Elvehøy, der de tyske soldatene først ble begravd......
----------------------------------------
Tyske ben "på vandring"
Av Johannes Hansen,Marislett Tromsø.

En kommentar til artikkelen i Nordlys av 30.04.08 om boligblokker på tysk krigskirkegård,samt et tilbakeblikk i "barndommens fjære".

En dag i slutten av april gikk jeg min barndoms sti langs Marislettfjæra til Lille-Grindøya,der jeg og nabogutten gikk så mang en gang, på fjære sjø. Egentlig fikk vi IKKE lov til å gå dit. Våre mødre skremte oss med at "Selveste døden holder til der borte", mens fedrene truet med den obligatoriske "tamp på rauholle", til ingen nytte. Bortenfor Grindøysanden, langsmed Håkøylandet lå nemlig selveste eventyret for oss gutter: Vraket av slagskipet Tirpitz, med all virksomheten i forbindelse med opphogginga.

Vi hadde gjerne sørget for niste, to solide "vinterskiver" med hjembakt brød,steinhard margarin og brunost pakka inn i avispapir. Langsmed hele fjæra lå drivgods av mange slag. Store og små flasker, med og uten innhold (!), treverk, kasser og beholdere. En gang greide vi å skru opp lokket på en beholder, og innholdet var så etsende at det "svei" i halsen og øynene i flere dager etterpå ! Ofte lå det en "flostreng" av tykk, svart olje langsetter fjæra.
Skal man sammenligne, så blir vel farlighetsgraden av våre turer som om to guttunger skulle krysse rundkjøringa/trafikkmaskinen på Håpet, -til fots! Man fikk sannelig skjerpe seg.

Grindøysanden er en lang tange som går nordover fra Lille-Grindøya,og som blir overflødd ved normal flo. Her ute lå det hauger med skrap som for oss var svært spennende. Noe hadde rekt hit fra vraket,mens annet var dumpet. Innimellom alt skrapet kunne man også finne menneskebein. En gang fikk vi øye på ei beingrind (brystkasse) og da fikk vi fart på hjemveien! At sjøen flødde og at det var høstkveld bidro nok også til den hastige retretten. En annen gang kom jeg uforvarende til å tråkke på et stort bein, som jeg i ettertid fikk vite var et bekkenbein.

I dag er Grindøysanden en del av Grindøysundet Fuglereservat, og er "den fredeligste plassen på jord". Min gode venn i nabogården er død for mange år siden, ellers hadde vi vel tatt turen i lag. Flere fra bygdene omkring "jobba på Tirpitz" i kortere eller lengere perioder. Min far hadde en kort periode. "Man må ha mage til slikt", var hans kommentar. Rundt kjøkkenbordet ble det diskutert livlig i oppveksten, og mange var innom. Bombingen av Tirpitz og opphogginga senere var vel det mest dramatiske som skjedde her, og var derfor et yndet samtaleemne. Og dette er hva jeg hørte fortalt om opphogginga, og som jeg, rett eller galt, har fortalt videre til mine etterkommere:

Opphogginga av Tirpitz starta i 1949, og Høvding Skipsopphuggeri sto for jobben. Kjøper av stålet var det svenske Bofors Concern. De hadde tidligere levert materiell til den tyske krigsmakt, men hadde nå fått nye kontrakter med amerikanerene. Christiania Spigerværk måtte nøye seg med rustjern og skrapmetall. Prisene var gode så her måtte det "gå unna". Bruk av skjærebrenner var ikke den største ferdigheten hos datidens nordnorske befolkning, så store mengder dynamitt ble brukt som "opphoggingsverktøy".

Etter som man kom lengere inn i vraket, kom man også i kontakt med de vel 900 mann som omkom innestengt i vraket. (tallet varierer) Som min far sa: "sprengte man opp en dør,så lå der en haug med lik bakom". Her kommer man inn på det med å "ha mage". De som "hadde mage" hadde også "ringer på alle fingrene og armbåndsur opp til albuene", ble det fortalt. Mange var "superpatrioter", eller "jøssinger" som min foreldregenerasjon kalte dem, og siden dette gjaldt fienden var det jo ikke så nøye.

Det ble også fortalt at en kjent lege hadde hentet seg to hodeskaller som han hadde montert lys i, til lampetter! Høvding Skipsopphuggeri hadde gitt ordre om at hele lik skulle tas vare på, mens deler av lik skulle dumpes sammen med skrapet på Grindøysanden. Presten i Tromsøysund fikk imidlertidig vite om denne dumpingen, og protesterte kraftig. Dette var respektløs behandling av døde mennesker, og absolutt ikke i Kristi ånd og tanke! Presten fikk tilslutt medhold fra bestemmende myndighet, og til store protester fra superpatriotene ble det til slutt rydda opp. Halve lik fikk samme behandling som hele lik. De ble nedgravd "en plass oppe på Tromsøya" i første halvdel av 1950-årene. Her er vi antakeligvis fremme med dagens situasjon, der beinrestene av tyske marinegaster atter en gang blir et stridens eple.

Dette er også Tromsø-historie, den blir bare ikke så ofte fortalt. Sterke krefter i samfunnet ønsker fremdeles at det legges et glemselens slør over de ti første årene etter krigen. Og vi får enda et eksempel på at vi aldri blir ferdig med andre verdenskrig her på berget. Det er for mye som "ligger begravd på feil sted".

Fin artikkel du har kopiert her. Det er til ettertanke for oss alle hvordan vi behandlet fienden etter krigen. I Nord-Norge kan man vel med rette ha aggresjon mot Vernemakten, men jevnt over fulgte de tyske avdelingene krigens lover (og de er brutale). Det er allikevel ikke akseptabelt at man ikke respekterer likene og lirestene.

Bjørnar

Takk for det Terje, jeg gikk glip av den.

Hei!
Dette er er meget interessant, takk Terje!
Aggresjon mot en vinnende fiende er naturligvis svært forståelig. Se bare på dagens tilsvarende situasjoner i Irak, Afghanistan etc..

B.